T

Norge står på stedet hvil, mens verden løper fra oss

Nyhet

Når topplederne i Norges største virksomheter varsler rasering av arbeidsplasser og frykt for egen overlevelse er det på tide at politikerne våkner fra oljedvalen. Nå må de ta del i diskusjonen og utvikle politiske løsninger for hvordan Norge skal komme seg helskinnet gjennom den teknologiske revolusjonen som er i ferd med å skylle innover oss.

De siste ukene har topplederne i DNB, Orkla og Telenor varslet dramatiske endringer i årene som kommer. Rune Bjerke forteller at DNB ”bytter bransje”, blir et teknologiselskap og må halvere staben innen fem år, Stein Erik Hagen frykter masseledighet og vil utrede borgerlønn, mens Sigve Brekke er redd for at Telenor ikke lenger eksisterer om ti år. Dette er dramatisk nok, men i realiteten er det bare toppen av isfjellet. Vibeke Hammer i Virke varslet nylig at 1 av 3 norske arbeidsplasser vil forsvinne som følge av eksponentielle endringer. I bransje etter bransje vil de etablerte forretningsmodellene bli utfordret av nye. De nasjonale aktørene av globale giganter. I virksomhet etter virksomhet vil ny teknologi ta over arbeidsoppgaver som utføres av mennesker i dag. En fersk rapport anslår at antall arbeidsplasser globalt vil bli redusert med fem millioner om tre år og at to milliarder av dagens arbeidsplasser vil forsvinne på sikt – langt flere enn tallet på nye jobber som blir til som følge av teknologiutviklingen.

 

Dette er alvorlig. Så alvorlig at man skulle tro det sto øverst på den politiske agendaen å finne løsninger. For det er i slike situasjoner vi trenger sterke politiske ledere som tør å si ting som det er. Som tør å gjøre tøffe prioriteringer. Som tør å satse på nye løsninger som kanskje kan gi oss svarene vi trenger for å opprettholde den norske velferden i fremtiden. Men til tross for at signalene fra både næringslivet og forskningsmiljøene er krystallklare hvor verden går, har norske politikere demonstrert en påfallende mangel på handlekraft for å møte utfordringene som kommer – og det til tross for at både Telenor, DNB og ORKLA har staten som en av sine største eiere og dermed forvalter store verdier som Norge skal leve av i fremtiden. Derfor er det oppsiktsvekkende hvor stille politikerne forholder seg til noe så sjeldent som sterke bekymringsmeldinger fra tre av Norges aller viktigste næringslivsledere. Det kan det være flere grunner til, men uansett hvilken forklaring man velger så er den ikke god nok. For digitaliseringen kommer og tar oss og den gjør det i en eksponentiell hastighet. Alt man trenger for å forstå alvoret er å kaste et lite blikk i historiebøkene, så skjønner man at bekymringene til Rune Bjerke, Stein Erik Hagen og Sigve Brekke er reelle. For i løpet av de siste 50 årene har hele 80 prosent av verdens 500 største selskaper forsvunnet og om bare ti år sies det at 40 prosent av dagens 500 største vil være historie. Og selv om nye vil selskaper vil oppstå gir dette likevel et godt bilde av at verden er inne i en total transformasjon. En virkelighet som krever andre virkemidler enn før. For selv om både DNB, Orkla og Telenor varsler at behovet for arbeidstakere går ned, spiller paradoksalt nok de samme selskapene en nøkkelrolle i politikernes arbeid med å skape nye arbeidsplasser. Og hvis ikke de største børsnoterte virksomhetene i Norge leverer en betydelig sysselsettingsvekst i årene fremover vil politikerne være sjanseløse å levere sitt viktigste løfte til velgerne; jobb til alle. For uten oljeinntektene har ikke Norge lenger råd til å fortsette den høye sysselsettingsveksten i offentlig sektor, som har økt fra 17 prosent av arbeidsstyrken i 1970 til over 31 prosent i dag. Dermed har politikerne et problem, og det har også alle som er opptatt av å bevare velferdssamfunnet i fremtiden.

 

Skal vi lykkes med å utvikle nye løsninger er det avgjørende at vi erkjenner at verden rundt oss endrer seg på en måte som ingen av oss har opplevd før og planlegger for at effektene blir større enn vi er i stand til å ta innover oss. Tenk bare på at hele 90 prosent av all data i verden på daværende tidspunkt ble skapt mellom 2011 og 2013 ­– og tenk hvor mye som har skjedd siden. Det sier litt om hva den eksponentielle endringstakten innebærer. For faktum er at vi står på startstreken av den fjerde teknologiske revolusjonen. Den største verden har sett. En revolusjon som kommer til å endre alle sektorer og alle bransjer. Som kommer til å utradere langt flere arbeidsplasser enn den kommer til å skape. Den kommer til å skylle innover oss i et så voldsomt tempo at ingen av oss vil evne å følge med. Ja, vi snakker om roboter, automatisering, kunstig intelligens, 3D-printing, block chain, internet of things, VR, AR, plattformselskaper og big data. Og ja, det er fortsatt nærmest ubegripelig for de fleste av oss å forstå hvor gjennomgripende konsekvenser denne teknologiske kjempebølgen får for alle som lever og driver virksomhet i samfunnet vårt. Likevel må vi lytte når toppledere over hele verden uttrykker sin bekymring. Så må vi forsøke å forstå og begynne arbeidet med å planlegge for en ny virkelighet som krever nye virkemidler.

 

I Norge liker vi å tro at vi ligger langt fremme, men på dette området er sannheten en ganske annen. Derfor kan vi med fordel se til andre land for inspirasjon og læring. I Israel har de bygget videre på sin ekstremkompetanse fra forsvarsindustrien og satset milliarder på å bli verdens ledende teknologimiljø innen cyber-security. Det har gitt resultater og mange snakker nå om Tel Aviv som det neste Silicon Valley, godt hjulpet av at de har bygget opp et investeringsmiljø som har mer kapital per innbygger enn noe annet land i verden.  I Norge kan vi kanskje få til noe av det samme hvis vi bygger videre på vår verdensledende teknologi innen i olje- og gass for å utvikle nye vekstnæringer på havbunnen.
I San Fransisco eksperimenterer de med nye måter å fremme innovasjon på gjennom nye former for offentlige innkjøp. Ved å invitere teknologer og gründere til åpen problemløsning stimulerer de til nye tanker og resultatene er lovende. Når vi vet hvor viktig offentlig sektor er som kunde av norsk næringsliv, er det ingen tvil om at også vi bør ta grep for å bruke innkjøpskraften til å stimulere til mer innovasjon og entreprenørskap.
I Finland har de innsett at det er behov for nye fordelingsmodeller, og har nylig startet et eksperiment med borgerlønn. Ambisjonen er å gjøre det enklere å omstille økonomien ved å sørge for at alle har en anstendig inntekt de kan leve av – selv når jobber forsvinner i rasende fart. I Norge er velferdsmodellen under press, og derfor må også vi re-tenke dagens fordelingsmodell.
I Sverige har digitaliseringskommisjonen nylig konkludert med at den svenske regjeringen må opprette en egen myndighet med ansvar for å digitalisering. I USA er det lenge siden Obama-administrasjonen ansatte sin Chief Technology Officer. En rolle som siden har vært sentral i utformingen av amerikansk politikk og nå har blitt en lovfestet del av den amerikanske administrasjonen. Dermed har kongressen anerkjent at teknologi har blitt en integrert del av alle fasetter i samfunnet vårt, inkludert det å regjere i seg selv. I Norge har kommunalministeren ansvaret for digitaliseringen. Det gir dessverre ikke nok kraft, når vi vet hvor mange andre ansvarsområder han forvalter i dag.

 

I Sverige konkluderer de også med at regjeringen må prioritere kompetansebygging for å sikre fremtidig velferd og vekst i det digitale samfunnet. Det gjelder også for Norge. I dag har vi et utdanningssystem som holder høy standard, men fortsatt er kunnskapen vi lærer bort basert på tradisjonelle kompetansebehov. Tar vi grep nå kan vi raskt utdanne verdens mest teknologikompetente befolkning – og det kan bli vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden.  Videre er Norge verdensledende på digital infrastruktur, vi har innbyggere som holder et høyt digitalt brukernivå og vi har stor grad av tillit til hverandre, myndighetene og virksomhetene vi forholder oss til. Det gjør oss til et attraktivt testmarked for globale digitale innovasjoner – og det er en rolle Norge som nasjon kan kapitalisere på, men også det krever investeringer og hardt arbeid for å lykkes.

 

I en tid hvor vi står overfor store utfordringer, er det like liten tvil om at mulighetene er mange som at svarene på hva som er riktig ikke er skrevet i stein. Det som imidlertid er helt sikkert er at vi trenger politikere og borgere, næringslivsledere og ansatte, offentlig forvaltning og gründere som tør å satse på noe nytt fremfor å fortsette som før. Alternativet er at vi blir stående på stedet hvil, mens hele verden løper fra oss. Det er ikke stort bedre enn å gå baklengs inn i fremtiden.

Del: